Oppdatert 17.02.2026 v/Aysha Raszkowski 

Diagnose

Smerter og palpasjonsømhet/bankeømhet over aktuelle virvler. 
Ved høyenergitraume/ulykker skal pasienten alltid undersøkes i liggende stilling. Utfør logroll ved behov. Vurder samtidig andre skader (hode/nakke, thorax, bekken, abdomen) og kontroller vitalia.
Spør om utstrålende smerter til underekstremitetene. Foreligger det nevrologiske utfall? Undersøk sensibilitet, motorikk og reflekser, inkludert plantarrefleks. 

Lumbalcolumna 

Direkte eller indirekte traume. Husk forskjell på traume med høy eller lav energi. Klassisk osteoporosefraktur. Mange eldre har fraktur uten kjent traume. Klinisk undersøkelse:

• Gangfunksjon
• Inspeksjon og palpasjon av spinosi (spondylolisthese)
• Aksial kompresjon over columna
• Neurologisk status
• Bevegelighet i lumbalcolumnae

Røntgen

Front- og sidebilder av thorakal og/eller lumbal columna. Husk at smerten ofte projiseres mer distalt enn selve bruddnivået.

På røntgen vurderes: 

• Virvelhøyde
• Asymmetri i aksene
• Avstand mellom spinosi i sideplan
• Avstand mellom fremrekanter av corpus

Bildet hentet fra: Tessa Davis . Thoracolumbar spine x-rays, Don't Forget the Bubbles, 2019. Available at: https://doi.org/10.31440/DFTB.17581

Lumbosakralcolumna: 

Lumbal: 5 bilder; front lumbal og sacral + 3 sideprojeksjoner. (Får alltid med nedre thoracalcolumna – se over). 
Ileosacral: Front, spesialbilder kun som ledd i utredning. Tas sjelden alene, sacrumfraktur forekommer kun ved høyenergitraume og da er røntgen av bekken ofte indisert. Lav terskel for CT ved klinisk mistanke
Sacrum: Front og side (sidebilde tas ikke av kvinner i fertil alder). Lav terskel for CT ved klinisk mistanke
Coccygis: Front og side. Tas sjelden og aldri av kvinner i fertil alder. Fraktur er en klinisk diagnose.

Inndeling: 

Det finnes flere ulike klassifikasjonssystemer for frakturer i columna. Tradisjonelt har Denis’ klassifikasjonssystem vært mye brukt. I dag benyttes hovedsakelig AO-klassifikasjonssystemet og TLICS for å beskrive omfanget av bruddet.

AO-klassifikasjonssystemet

Brukes for å beskrive bruddet radiologisk og angi mistenkt alvorlighetsgrad. Systemet bygger på tre parametere:

1. Morfologi: Bruddet inndeles i type A (A1–A4), type B (B1–B3) eller type C.

• Type A-frakturer omfatter kun fremre og midtre søyle.
• Type B-frakturer innebærer affeksjon av enten fremre ligamentøse strukturer eller bakre ligamentsystem. Radiologisk sees dette som distraksjon med økt avstand anteriort eller posteriort.
• Type C-frakturer har et element av translasjon, det vil si horisontal eller rotatorisk feilstilling.

2. Nevrologisk status (N0–N4): Graderes ut fra om det foreligger nevrologiske utfall og alvorlighetsgraden av disse.

3. Tilleggskriterier (M1–M2)

• M1 gir mistanke om skade i bakre strukturer.
• M2 indikerer underliggende pasientfaktorer som kan predisponere for skade i bakre strukturer (for eksempel Bekhterev)

Bilde kreditert til: Sander P.J. Muijs, Wouter Foppen, Frank Smithuis and Robin Smithuis. Department of Orthopedic Surgery and Radiology and Nuclear Medicine, University Medical Center Utrecht, University Medical Center Amsterdam,  Alrijne Hospital, Leiden, the Netherlands. 
The Radiology Assistant : AO Spine Classification of Thoracolumbar Fractures

TLICS-klassifikasjonen 

Beskriver frakturmorfologi, bakre ligamentkompleks og nevrologisk status. Den baserer seg på mer detaljert diagnostikk med CT og/eller MR og sier noe om skadegradens alvorlighet. Ulike karakteristika ved bruddet gir en bestemt poengsum. Den totale poengsummen gir en pekepinn på om operativ behandling er anbefalt. 

Frakturer med en skår på opptil 3 poeng behandles som regel konservativt. Ved skår på 5 poeng eller mer anbefales ofte operasjon. 

Stabile vs instabile

Stabile frakturer:
< 50 % kompresjon av virvelhøyden, hvor kun 2/3 av virvellegemet er affisert, skade begrenset til én virvel og ingen nevrologiske utfall. 

Instabile frakturer: 
>50 % kompresjon av virvelhøyden. Alle skader med nevrologiske utfall eller radierende smerter. Ryggskader med akseavvik. Ved økt pedikkelavstand foreligger det ofte skade i bueroten, disse er ustabile. Multitraumatiserte pasienter.
Pasienter med ankylotiske forhold (for eksempel Bekhterev eller pseudartrose) kan ha ligamentskade uten synlig diastase på vanlig røntgen. Disse bør ofte undersøkes med CT.

Alle B- og C-type-frakturer er instabile.

Kompresjonsfrakturer hos eldre 

Pasienter med osteoporose (ofte eldre) kan få kompresjonsfrakturer etter minimale traumer. Dette er som regel stabile brudd. 

På røntgen kan det være vanskelig å skille mellom nye og gamle frakturer («eskelokk»-tegn kan indikere fersk fraktur). Ofte har det skjedd en gradvis reduksjon i virvelhøyde over tid, med en akutt forverring utløst av et lavenergitraume. 

Graden av kompresjon inndeles etter Genants klassifikasjonssystem og baseres på tap av corpus-høyde: 

• Mild: 20–25 % 
• Moderat: 25–40 % 
• Alvorlig: > 40 % 

Behandling

Alle instabile frakturer, eller tilfeller der det foreligger tvil om stabilitet, bør undersøkes med CT av columna. Ved instabile frakturer: tømmerstokk frem til overflytting til sykehus.

All behandling av ryggfrakturer inkluderer adekvat smertelindring. Dersom tilfredsstillende smertelindring er vanskelig å oppnå ved skadelegevakten, bør yngre pasienter med traumatiske frakturer innlegges ved lokalsykehus. 

Behandlingen inndeles for øvrig i operativ og konservativ.

Operativ behandling:
Ved vurdering av operasjonsindikasjon benyttes TLICS-systemet. Se nærmere omtale i metodeboken til OUS: Metodebok

Konservativ behandling:
Består av smertelindring og mobilisering. Mobilisering skjer etter smertegrense, med unngåelse av tunge løft og kontaktsport. Aktiv trening frarådes ofte de første seks ukene. OUS benytter ikke lenger korsett som del av konservativ behandling.

Fysioterapi kan være nyttig ved vansker med å komme i gang, redusert funksjon og/eller ved langvarig avvergende stilling.

Kompresjonsfrakturer 

Kompresjonsfraktur innebærer nedpressning av fremre plate av copus vertebra, dvs. bakre del av corpus skal ha intakt høyde. Hos eldre pasient med kompresjon mindre enn 50 %, mobilisering mot smertegrensen. Man kan normalt regne med at det tar tre måneder før frakturen er tilhelet.

Unge pasienter med mer enn 10 % kompresjon innlegges sykehus for mobilisering. Unge pasienter med mindre kompresjonsfrakturer legges på obsposten over natten for smertebehandling og mobilisering.

Lavenergiskader (fall fra stående høyde) hos eldre pasienter som til vanlig er oppegående og bor hjemme, bør tilbys henvisning til bentetthetsmåling dersom dette ikke allerede er ivaretatt av fastlegen. Det samme gjelder pasienter som er over 50 år eller som har andre risikofaktorer for osteoporose. 

Kontroll 

Stabile frakturer som behandles konservativt, bør kontrolleres med stående røntgen:

• Etter 1–2 uker ved mistanke om økende høydereduksjon
• Etter 6 uker
• Etter individuell vurdering kan det også være behov for klinisk kontroll etter 3–4 måneder.

Viktig

Urin-stix (tas ved suspekt nyrekontusjon):

• Uten klinisk verdi hos menstruerende kvinner.
• Mikroskopisk hematuri kan vurderes å se an. 
• Ved makroskopisk hematuri: Innleggelse for CT.

Generelt: Tenk anatomi. Husk: N. facialis og n. trigeminus, ductus parotis og ductus nasolacrimalis. Vær spesielt obs ved glasskader.

Bruddskader i ansikt, se eget kapittel i bruddkapittelet.

Det er viktig med omhyggelig sårstell. Asfaltrester eller gruspartikler (ofte etter sykkelskader) vil gi skjemmende arr med "tatovering". Ved kuttskade fra knust glass sonder med pinsett og ta bløtdelsrøntgen ved tvil. Ta deg god tid (det har du aldri!), bruk pinsett og tannbørste og skyll med saltvann. Revisjoner i ansiktet skal unngåes. Behold alt viabelt vev. Ved uregelmessige sårkanter gir nøyaktig adaptasjon med tette suturer uten stramming et bra resultat i de fleste tilfeller. En plastisk kirurg kan som regel ikke gjøre dette bedre. Spesielt ved overgang hud/lepperødt (sett en sutur på hver side, ta disse suturene først), ved nesebor, i øyenbryn (øyenbryn skal ikke barberes før sutur!) og hårfeste er eksakt adaptasjon viktig

Det er viktig å gjøre pasienten oppmerksom på at alle sårskader gir arr, men at et rødt, hissig arr etterhvert avblekes og blir mindre synlig. Eventuell arrkorreksjon kan gjøres etter 5-6 måneder til ett år når remodelleringsfasen er over.

Henvise direkte til spesialist:

• Barn som trenger generell anestesi for å oppnå et tilfredsstillende resultat. Henvis til plastikkirurgisk avdeling.
• Bittskader med større lesjoner eller substanstap. Henvis til plastikkirurgisk avdeling. Mindre bittskader i ansikt kan behandles med sutur. Husk antibiotika/tetanus-profylakse og informasjon om infeksjonsrisiko og snarlig kontroll. Ta røntgen ved mistanke om tannrester fra pasienten selv eller den som bet (dyr/menneske).
• Kuttskader i øyeregionen som affiserer tarsalplaten eller tåreveier/tårepunkter. Kuttskader med substanstap rundt øyet som ved arrtilheling gir drag på øvre eller nedre øyelokk med dårlig resultat funksjonelt (uttørring) og kosmetisk (skjevstilling). Henvis pasienten til øyeavdeling.
• Bruskskade i nese eller øre som ikke lar seg adaptere med hudsutur alene. Hematom eller infeksjon gir brusknekrose. Kompresjon med kontroll etter 24 timer er viktig etter sutur av bruskskade. Antibiotikaprofylakse med dicloxacillin. Henvis pasienten til ØNH - avdeling. Artikkel ørehematom Tidsskrift DNLF
• Kuttskade i leppe gjennomgående til muskulatur med substanstap som vil gi inndragninger og et kosmetisk dårlig resultat. Henvis til plastikkirurgisk avdeling.

Lokalanestesi i ansikt

Ved behov for anestesi i ansikt er nerveblokader et godt alternativ (se kapittel om Anestesi, under overskrift nerveblokade i ansikt). Spesielt nyttig er dette ved sårskader i og rundt leppene, hvor infiltrasjonsanestesi gir hevelser som gjør nøyaktig adaptasjon vanskelig. 

Alternativt kan man bli enige med voksne pasienter om å suturere uten anestesi, fremfor å sette infiltrasjonsanestesi. Dette kan spesielt ha en kosmetisk gevinst i overgangen hud-lepperødt, rundt øyebryn og hårfeste. Barn skal derimot alltid ha lokalbedøvelse. 

Kuttskader i munnhulen

Ved tannskade ta røntgen for å utelukke tannrester i bløtdeler. Tannrester i leppen kan forårsake infeksjon. Ved perforerende skade hud/slimhinne bør slimhinnen sutureres med ikke resorberbar tråd (4-0). Alle sårskader i munnhulen gir en overfladisk infeksjon. Informasjon om munnhygiende med munnskylling etter måltid er viktig: Klorhexidinholdig munnskyllevann morgen og kveld, vann ellers. Barn som ikke forstår å spytte ut skal ikke ha munnskyllevann, men kan få vann å drikke etter måltidene. Bløt kost er fordelaktig til barn, unngå mat som smuler. Tungeskader i substansen etter bitt trenger normalt ikke sutur. Blødningen kan stanses ved å suge på en isbit. Perifere tungeskader med sprikende sårkanter bør sutureres med få adapterende suturer. Ved sutur i munnhulen må barn og voksne oppfordres (hvis mulig) til ikke å suge på suturene. Substansen er løs og suturene løsner lett.

Intraoral blødning

Oppstår ofte i kjølvannet av tanntrekking eller annen intraoral kirurgi. Særlig aktuelt hos pasienter som bruker blodfortynnende medisiner. Håndteres ved kompresjon. Bruk tupfer uten adrenalin, da adrenalin fører til midlertidig sammentrekning av kapillærer, med økt risiko for reblødning når effekten avtar. Dersom tilgjengelig kan man vete kompressen i cyclocapron. Henvisning til oralkirurg eller maxillofacial kirurg ved manglende blødningskontroll.

Tannskader

Slag direkte mot tann, eller som en del av mer omfattende traume mot hodet. Viktig å avklare mer alvorlige tilstander før fokus rettes mot tannskaden.

Undersøkelse:

• Synlig fraktur eller feilstilling av tann?
• Økt bevegelighet av tann?
• Bløtvevsskade?
• Bittanomali?

Generelt skal tannskader og luksasjoner behandles ved tannlegevakten eller pasientens egen tannlege. Dersom isolert tannskade på kveld eller dagtid kan pasienten henvises til tannlege på dagtid. Eksartikulerte tenner kan i påvente av gjeninnsetting oppbevares i melk eller i pasientens munn. Rask reimplantering bedrer prognosen, men det er generelt dårlig prognose for eksartikulerte tenner. For pasienten sin del vil det være viktig med god dokumentasjon av skaden.

Ved tannskader hos barn er det lavere terskel for henvisning til sykehus, særlig dersom tannlegevakten er stengt.

Hematomer i ansikt

Hematomer etter kontusjonsskader (obs. Marevan eller acetylsalisyl) skal ikke tappes primært. Ved samtidig sårskade kan man presse ut koagler før sutur. Forøvrig kompresjonsbandasje ca. en time før hjemsendelse.

Ved kontroll etter 7-10 dager kan det være aktuelt å inscidere eller tappe et velavgrenset hematom hvis størrelsen indikerer en gevinst. Det er alltid en fare for at et velavgrenset hematom forkalkes og blir et problem for pasienten.

Øyeskader

Øyeskader som involverer bulbus oculi undersøkes av historiske grunner på Allmennlegevakten (spaltelampe).

Frakturer i ansiktskjelett

Se metodebok brudd

Flått er hyppigst forekommende i kyststrøk i Sør- og Midt-Norge. Forekommer også lenger nord.

Flåttbitt sees mest om sommeren (mai-juni-juli), men den er aktiv fra april til november. Størrelsen varierer fra 1 til >10 mm, avhengig av stadium (larve,nymfe eller voksen)

20-50% av flåtten er vektor for spirochaeten Borrelia burgdorferi. I Sør-Norge regner vi i 2012 med at ca 25% av voksne flått og nymfer har en eller annen Borellia-type i seg. Det foreligger data fra Agderfylkene og Brønnøysund. Tick-Borne Encephalitis (TBE) viruset finnes bare fra Vestfold til og med Vest-Agder, der ca. 0,5 % av nymfene har TBE-viruset i seg.

Klinikk:

Flåtten er lokalisert særlig på underekstremiteter, i lyske, og på rygg, der den borerhodet ned i huden for å suge blod fra verten.

Flåttbitt oppdages vanligvis raskt pga kløe og ubehag på bittstedet.Den kan være vanskelig å oppdage på hårbevokste steder. Blir flåtten sittende en stund, kan den vokse seg stor og bli på størrelse med en liten drue.Dersom flåtten overfører Borrelia til verten, kan denne utvikle Borreliose

(Lymes disease). Risikoen for smitteoverføring ved bitt selv i høyendemiske områder er liten, og ikke alle som blir smittet får symptomer. Borellia overføres ytterst sjelden hvis flåtten har vært festet i < 48 timer. Flere studier har vist at det er svært liten infeksjonsrisiko de første 72 timene (0 - 1%). En annen studie har vist at spirochetene holder seg i tarmen på flåtten de første 36 timene etter at den har festet seg, men at de migrerer til spyttkjertlene etter ca 48 timer. Smitteoverføringen skjer ved frigjøring av spytt i bittet.

Borreliose-symptomer:

Som ved andre spirochaet-sykdommer opptrer borreliose i stadier medremisjoner og eksaserbasjoner.

Det er vanlig å inndele i tidlige og sene manifestasjoner.

TIDLIG SYKDOM

a)Erytema migrans (stadium 1)er selve kardinaltegnet, og regnes som patognomonisk. Oppstår 3 – 30 dager etter flåttbittet og kan vare i flere uker. Begynner oftest med en ekspanderende annulær hudlesjon med rubor på bittstedet. Lesjonen spres gradvis sentrifugalt med rødlig sone ytterst og avbleking sentralt, men kan være både ”pannekake” og ”smultring”. Kan være ledsaget av lette almensymptomer event. lokal lymfeknutesvulst, influensasymptomer, meningismelignende symptomer.

Enkelte pasienter kan i tillegg utvikle sekundære lesjoner av samme type som den på bittstedet.

b) Disseminert sykdom (stadium 2)

Tegn på tidlig, disseminert sykdom kan noen ggr vise seg innen få uker etter smitten. Klinikk: Allmennsymptomer, artralgier og myalgier. Artralgiene kan slå ut som akutte artritter av dager til få ukers varighet. I hud kan spredning vise seg ved multiple erythema migrans-elementer, eller som benignt lymofcytom (særlig hos barn). Vanligste nevrologiske symptomer: meningitt, radikulitt og nevritt (facialisparese). AV-blokk, myo- eller perikarditt er sjeldne manifestasjoner.

KRONISK SYKDOM (stadium 3)

Persisterende eller remitterende i minst 12 måneder.

Kronisk sykdom kan oppstå måneder til flere år etter smitte.

Klinikk: Nevritt, encephalomyelitt

Artritt, særlig store ledd knær etc., men også affeksjon av små ledd og polyartritt kan sees.

Acrodermatitis chronica atrophicans

BEHANDLING AV BORRELIOSE:

Viktig at behandling igangsettes i stadium 1, for å unngå utvikling til 2 og 3.

Mekanisk fjerning av selve flåtten:

• Flåtten trekkes skånsomt men bestemt ut med egen flåttpinsett eller pinsett.
• Rens såret grundig etterpå. Vask hendene hvis kontakt med flåtten
• Flåttens biteredskap sitter ofte igjen i bittstedet, men må ikke fjernes! Det representerer ingen risiko for smittoverføring og vil avstøtes i forløpet.
• Det finnes et utall "kjerringråd" mot flått, f.eks. å smøre den inn med

smør, olje, gin, petroleum o.l., men dette har ingen hensikt.

Fjern flåtten med pinsett og ferdig med det!

• Bittstedet bør observeres i opp til 30 dager mhp EM. Komponenter i flåttspyttet kan gi forbigående erythem som ikke må forveksles med EM.
• Fjerning av flåtten < 2-3 dager forebygger infeksjon

Det er ikke indikasjon for serologisk prøvetaking ved flåttbitt uten symptomer eller ved isolert erythema migrans uten andre symptomer.

Ved feber, nedsatt allmenntilstand eller symptom på disseminert sykdom (nevrologiske symptomer, artritt osv.) skal det konfereres med infeksjonsmedisinsk avdeling.

Profylakse ved flåttbitt er omdiskutert, bruk skjønn. Profylakse er per 2025 anbefalt for voksne, ikke gravide i UpToDate og BMJ Best Practice med 2B-evidens dersom alle kriteriene under er oppfylt:

• Flåtten er identifisert som sikker vanlig flått (også nymfe)
• Flåtten er anslått til å ha sittet i huden ≥36 timer (ut fra anamnese og størrelse)
• Profylakse kan påbegynnes innen 72 timer etter at flåtten er fjernet
• Lokal forekomst av borelliainfisert flått > 20%
• Doxycyclin er ikke kontraindisert (sjekk Felleskatalogen ved behov.)

Neglekirurgi

Enten man skal behandle akutte negleskader eller kroniske tilstander er følgende punkt viktige forutsetninger for vellykket kirurgi:

• Grunnleggende kunnskap om neglens anatomi og fysiologi
• God diagnostisering gjort på bakgrunn av anamnese, klinisk undersøkelse, eventuell bildediagnostikk og annen supplerende diagnostikk etter behov
• Riktig utvelgelse til riktig prosedyre, og god forberedelse av pasient og utstyr
• God anestesi
• Hemostase

NEGLENS ANATOMI

Negleenheten består av matrix, de proksimale og laterale neglefoldene, hyponychiet og neglesengen. Viktigst av disse er matrix, der keratinocytter differensieres til selve neglen. Den proximale delen danner oversiden av neglen, mens den distale delen som sees som den hvite halvmånen (lunula) distalt for neglebåndet (cutikkelen), danner den volare/plantare delen av neglen.

Neglesengen strekker seg fra distale del av matrix til hyponychiet som forsegler distale del av neglesengen ved å feste seg opp mot undersiden av neglen og mot pulpa volart/plantart. Sengen er rikt vaskularisert, og har langsgående riller fra proximalt mot distalt. Den bidrar med noe epitel til undersiden av neglen og limer derigjennom neglen til neglesengen. Dermis i neglesengen ligger rett på periost uten subkutant vev mellom. Derfor vil sutur av neglesengen ofte være tilstrekkelig til at et dislosert brudd i ytterphalangen legger seg anatomisk og holdes på plass.

Neglefoldene proximalt og lateralt understøtter og beskytter neglen. Proximale neglefold ender i cutikkelen eller neglebåndet. Både neglebåndet og hyponychiet er viktige barrierer mot bakterier, sopp og skadelige stoffer. En flis under neglen eller skade på neglebåndet vil kunne føre til infeksjon. Ved kirurgi som affiserer matrix og eller neglesengen går man normalt godt klar av ekstensorsene-innfestingen på basis av ytterphalangen, da det i gjennomsnitt er 12 mm fra neglebåndet til seneinnfestingen.

ANESTESI OG HEMOSTASE

Negleenheten innerveres i hovedsak av de volare digitalnervene. Ledningsanestesi med 2% lidocain etter vanlig metode anbefales (lenke). God hemostase er spesielt viktig ved sutur av neglesengskade og ved phenolbehandling. Ikke bruk gummihanskefinger som tourniquet og stramming med Kocher pga potensiell skade på digitalnervene. Anbefalt metode er å tre en hanskefinger på aktuelle finger/tå, klipp av tuppen på hansken og rull den fra distalt mot proximalt på fingeren/tåen slik at den fungerer som en skånsom tourniquet. Det er ønskelig å holde tiden med blodtomhet kortest mulig, gjerne under 15 minutter.

Årsak:

• Medfødt negleform (bred, øket krumning)
• Trange sko
• Idrett (f eks fotball)
• Feil klipping av negl (nedklipping av hjørnene i stedet for rett klipp)

Inngroing betyr at en del av neglen gror inn i huden på en av de laterale neglesengene. Den skarpe spissen blir som et fremmedlegeme som forårsaker sekundærinfeksjon og hypergranulering. Dårlig fothygiene øker risikoen for infeksjon.

Konservativ behandling

Indikasjon: Hos unge mennesker (10-20 år) er neglen i de fleste tilfeller normal.

Det er lett rubor og ømhet, oftest distalt. Forsøk først konservativ behandling, spesielt ved førstegangs henvendelse med problemet.

Metode:

• Daglig løfting av distale neglhjørner med pinsett eller saks
• Neglhjørnet kan bygges opp med bomull/gaze/fiber (skiftes hver 3. dag). Kan utføres av pasient (mor/far) eller fotteraeput (neglbøyle).
• Neglen klippes rett når den har vokst ut. Vekst ca. 2mm/mnd.
• Daglig medisinsk såpebad + skylling + lufting.
• Antibakterielle midler; Fucidin (max. 1 uke!), Brulidine.
• Husk: Store sko, sandaler om sommeren.

Kirurgisk behandling trinn 1: kantklipping

Indikasjon: Moderat inngrodd negl, ikke tidligere behandlet kirurgisk. Rubor og ømhet. Enkel behandling.

Metode:

• God ledningsanestesi
• Løsne neglebåndet forsiktig over de 2-3 laterale mm av neglen som skal fjernes
• Løsne neglen stumpt ved å gå fra distalt mot proximalt. Bruk Freer septum elevator eller liten lukket arteriepinsett. Ikke beveg instrumentet sidelengs, kun longitudinelle skyv. Vær lettere på hånden når du nærmer deg negleroten for ikke å ”plumpe” hardt og skade matrix når du er gjennom. Løsne bare i det område du skal fjerne. Unngå å bøye og bende i neglen.
• Klipp med rett saks langs kanten av de løsnede 2-3 mm, følg helst neglens riller. Man kan også klippe først og løsne stumpt etterpå for å unngå å løsne mer enn det som skal fjernes. Klipp helt inn ved å gå forsiktig inn under det løsnede neglebåndet proksimalt.
• Ta tak i den løse neglekanten med arteriepinsett og fjern den ved å trekke mot distalt. Sjekk at du har fått med proximale del av neglen som er myk og fjærformet. Hvis proximale del av fjernet neglerand er skarp og rett sitter det en del igjen som må fjernes
• Skrap bort granulasjonsvev i laterale neglefold med skarp skje.

Dette vil sanere infeksjonen og løse det akutte problemet, men residiv er vanlig hvis man ikke fjerner utløsende årsak.

Kirurgisk behandling trinn 2: phenolbehandling (phenolmatricectomi)

Indikasjon: Ved betydelig inngrodd negl, ofte økt krumming og fortykkelse av neglen. Rikelig granulasjonsvev og pusssekresjon. Ved residiv etter annen behandling.

Phenolmatricectomi med 80% phenol er en veldokumentert og enkel metode som brukes oftere enn kirurgisk matricectomi (kilereseksjon). Metoden gir lite plager for pasienten. En del (20 – 30%) får recidiv, og behandlingen kan da gjentas.

Prinsipp:

• Kjemisk destruksjon av den delen av neglematrix som danner den inngrodde delen av neglen lateralt, slik at neglen blir varig smalere
• Phenol etser bort nerveender slik at pasienten er smertefri etter behandling
• Phenol er bakteriedrepende, men osteomyelitt har forekommet som komplikasjon også til phenolbehandling. Ved pågående infeksjon fjernes derfor først bare 1-2 mm av negleranden, og pasienten kommer til phenolbehandling i kald fase etter 10 - 12 uker

Utstyr:

• Hanskefinger
• Rett neglesaks (kraftig, helst English nail splitter)
• Skarp skje
• Arteriepinsett (liten) eller Freer septum elevator
• Hvit vaselin
• Fenol 80%
• 2 tynne vattpinner
• Saltvann og 10 ml sprøyte til skylling
• Full beskyttelse av helsepersonell med gul frakk, hette, munnbind, briller og hansker

Metode:

• Pasienten i ryggleie med fotsålen mot underlaget (bøyd kne)
• Ledningsanestesi (ringblokkade) (LEDNINGSANESTESI) med lidocain (Xylocain®) 2% 4 ml)
• Blodtomhet med hanskefinger ( HÅND).
• Løsne neglebåndet forsiktig over de 2-3 laterale mm av neglen som skal fjernes
• Løsne neglen stumpt ved å gå fra distalt mot proximalt. Bruk Freer septum elevator eller liten lukket arteriepinsett. Ikke beveg instrumentet sidelengs, kun longitudinelle skyv. Vær lettere på hånden når du nærmer deg negleroten, du kjenner at du ”plumper” når du er gjennom. Løsne bare den delen av neglen som skal fjernes
• Klipp med rett saks langs kanten av de løsnede 2-3 mm, følg helst neglens riller. Alternativt klippe først og løsne stumpt etterpå for å unngå å løsne mer enn det som skal fjernes. Klipp helt inn ved å gå forsiktig inn under det løsnede neglebåndet proksimalt.
• Ta tak i den løse neglekanten med arteriepinsett og fjern den ved å trekke rolig mot distalt. Sjekk at du har fått med proximale del av neglen som er myk og fjærformet. Hvis proximale del av fjernet neglerand er skarp og rett sitter det en del igjen som må fjernes
• Smør hvit vaselin på bløtdelene (rundt matrix) som beskyttelse
• Stortåen holdes dorsalflektert
• Dypp en vattpinne i Phenol 80%, la den renne av ned i flasken og plasser den under proximale neglefold der negleranden er fjernet. Roter den over overflaten av matrix i 60 sekunder (sykepleier passer tiden). Gjenta prosedyren med ny vattpinne dyppet i phenol i nye 60 sekunder. Altså phenoletsing i 2 x 60 sekunder med vattpinner dyppet i phenol
• Fjern stasen og skyll lenge med rikelig saltvann i 10 ml sprøyte.
• Det er oftest lite eller ingen blødning, men ved behov brukes komprimerende bandasje i noen minutter før endelig bandasjering med salvebandasje
• Ro og elevasjon første 1-3 dager. Såpebad dagen etter behandling, hvis det ser fredelig ut kun tørr bandasje videre.
• Send med 2-4 Pinex Forte etter behov.

Informer pasienten om residivrisiko (20 – 30%?). I noen tilfeller kan det være aktuelt med kilereseksjon (radikaloperasjon ad modum Kønig).

Ved behov for å gjøre kirurgisk behandling med anestesistøtte, se e-håndbok og dokument-id 152849 (Pasienter med inngrodd tånegl fra ORS til ORE).